Sannheten

Jeg tenker ofte på hvordan vi mennesker er i stand til å påvirke hverandre, og tilogmed manipulere hverandre. Dette med løgn er også noe jeg tenker på. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg iblant tar i bruk en hvit løgn hvis jeg trenger å komme meg ut av en situasjon. Så vil noen si at det ikke er noen fargeforskjell, en løgn er en løgn. Det synes ikke jeg. Jeg mener at en hvit løgn kan sies hvis det ikke skader noen. Jeg måtte benytte meg av en slik type løgn i går, for åkomme meg ut av en ytterst presset situasjon. Det skadet ingen at jeg kom med denne løgnen, derimot var det det eneste riktige hvis jeg skulle lytte til mine egne behov. Akkurat når du leverer en godt uttenkt løgn kan det selvfølgelig føles litt ukomfortabelt, og du kan føle det litt kjipt at du ikke bare kan fortelle sannheten. Men på en annen side er jeg opptatt av at men alltid skal lytte til egen magefølelse og intuisjon, og i går sa min intuisjon meg at det eneste jeg kunne gjøre var å komme meg ut av det med en løgn.
Grunnen til at jeg av og til tyr til en liten løgn tror jeg har mye å gjøre med det faktum at jeg er flink til å lyve overbevisende. Hvordan blir man så det? Jo, jeg er både en flink historieforteller med god fantasi, en god menneskekjenner, og jeg er en god skuespiller. Sånn er det bare. Jeg har igrunnen helt siden jeg var liten brukt dette til min fordel når det gjelder å komme seg ut av en kinkig situasjon. Det er ingenting galt med det synes jeg, så lenge det ikke blir for innviklet og alvorlig, og så lenge det ikke skader noen.
Selvfølgelig er sannheten alltid det beste likevel, og når man er vant til å fortelle usannheter av og til, føles det også ekstra godt å kunne fortelle ting som de er og la seg selv være så sårbar som man er.