Repent yourself away

Altså, jeg fatter bare ikke hva han tenker for noe. Hvordan er det mulig å ha sååå lite peiling på hva som faktisk er realiteten?? Han tar liksom aldri poenget, til tross for at jeg gjentatte gnager har skufla det inn med teskje. Det er egentlig tragisk at det går an å være så desperat og ha så lite forståelse for hva jeg faktisk føler.

Jeg kunne aldri blitt involvert i noe med ham på den måte. Vi er for det første så lite compatible som det går an å få bli. Annenhver samtale vi har, ender i krangel. Jeg har aldri ytret noen interesse for å bli involvert på den måten han ønsker. Likevel kan han bare ikke få ideen ut av hodet. Jeg er så lei av å måtte argumentere for hvorfor jeg ikke har de følelsene for ham. Jeg er så ferdg med hele greia. Nå reiser han om bare noen dager. Jeg må innrlmme at jeg føler det veldig godt å vite at han kommer til å være langt vekk en stund. Jeg trenger liksom ikke alt det der akkurat nå. Jeg skulle bare ønske han kunne komme seg over det, og begynne å oppføre seg normalt.

Jeg har skrevet en sinna melding til ham. Der jeg sier det veldig klart og tydelig hvordan jeg føler det. Jeg vet bare ikke om jeg skal sende den.

You knew exactly what you were doing
Don't say you simply lost your way
They may believe you but I never will
I never will
Never again

Never again will I hear you
Never again will I miss you
Never again will I fall to you
Never

Never again will I kiss you
Never again will I want to
Never again will I love you
Never


Update: Jeg sendte meldingen. Så nå får vi se.