Lørdag

I dag våknet vi opp til regn og atter regn. Jeg var veldig i tvil om hvordan det ville være med S. i dag. Tenkte kanskje hun i det minste ville prate litt. Men hun smatt inn på rommet igjen etter et par minutter, vi utvekslet kun et hei.

Jeg vil at hun skal håndtere dette akkurat slik hun selv føler er best. Men jeg vil også at hun skal komme til meg hvis hun trenger det. Jeg vil at hun skal vite helt sikkert at jeg er her hele tiden, og jeg lytter. Til alt.

Jeg forstår at det er kjempetøft for henne. Vi snakket jo om dette på orhånd, at noe sånt kunne skje, men at det faktisk skjedde, og så så fort, det kom nok som et enormt sjokk for oss begge. Og det var liksom så galt, for vi hadde en så koselig kveld i går, vi var begge i så godt humør. Og så må noe sånt skje, og det snur liksom opp ned på alt.

Jeg vet ikke hva som kommer til å skje nå. Om hun vil reise hjem snart, det er vel kanskje det mest naturlige. Jeg vil at hun skal gjøre akkurat det som hun trenger å gjøre. Enten det er å prate eller ikke prate, gråte, late som det er greit, gå tur, snakke med de hjemme på telefon, fortelle meg ting eller la være å fortelle meg ting. Så lenge hun gjør det hun føler hun trenger akkurat nå. Og vet at jeg er her, hele tiden. Alltid.